Jeg er ikke spesielt sportsinteressert og følger ikke alle sendingene som går,enten det er langrenn, utfor eller skøyter er det blitt små marginer som avgjør hvem som kommer på pallen, og fotofinish må til for å kåre den rette vinneren. Mens TV-seerne venter på den rette vinneren hender det jeg sier at det må jo bli uavgjort – de er jo like gode, men jeg blir alene om å mene det…
Jeg fikk med meg skøyteløpet til Sverre Lunde Pedersen da han lå an til å vinne allround-VM på skøyter.
Han endte sammenlagt på andreplass og det ble en bitter opplevelse for han. Etter fallet var et faktum brukte han et par sekunder for å summe seg, og komme seg opp på skøytene igjen. Han fortsatte løpet men han var svært stiv, men fikk farten opp og fullførte løpet.
I min diabeteshverdag kan jeg av og til føle at jeg tar et mageplask når ting ikke går som jeg har sett for meg, og jeg kan godt sette meg inn i situasjonen med å ligge langflat på skøytebanen. Det som imponerte meg var hvordan Sverre Lunde Pedersen kom seg opp og gikk videre da skuffelsen var som størst og kroppen var stiv og sliten.
Det å gå videre når alt virker tungt og vanskelig skal mye styrke til, og det opplever jeg ofte som diabetiker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært sliten og lei, og har hatt lyst til å rømme fra alt som har med diabetes å gjøre. Men når jeg får klarhet i tankene mine skjønner jeg at jeg må gjøre jobben selv for å komme på rett kjøl. Jeg må ta et bevisst valg om å fokusere på hva jeg kan gjøre for å endre på situasjonen, og det handler veldig ofte om å endre på tankene mine.
Jeg har lært meg til å være bevisst på hva jeg tenker, og når jeg opplever at jeg er i den negative boksen stopper jeg meg selv, og endrer tankene mine til noe positivt. Jeg spør meg selv om hva jeg kan gjøre for å endre på situasjonen, og hva det ene lille er som skal til for å gjøre en endring i riktig retning.
Det å være bevisst ditt eget tankemønster og identifisere hva du sier til deg selv, er første steget til endring.
Når jeg har fokus på hva jeg tenker, klarer jeg også å gi meg selv en klapp på skulderen for den ene lille tingen som skulle til for å endre på situasjonen, slik at jeg kommer meg oppover igjen og ikke blir liggende på glattisen.
Jeg heier på alle som tar et feilskjær, og klarer å komme seg videre igjen!
